De vanligste jaktformene for hjort er posteringsjakt, smygjakt, drivjakt og jakt med hund. Ofte foregår jakta godt inn i terrenget, men ettersom hjorten er en større konsument av gress enn elg og rådyr blir det også skutt mange hjort på innmark. Dyrene kommer da ofte inn i flokk, spesielt på høsten og i skumringen eller grålysningen.
Skudd på dyr på innmark har statistisk sett bedre suksess ettersom dyret ofte er roligere da og tilbringer mye tid på marka slik at jegeren lettere kan sette et godt skudd. For nettopp det er viktig! Mangt et jaktlag har endt med relativt laber stemning når en hjort er skadeskutt og resten av jaktferien må brukes på ettersøk etter en stakkars hjort som fikk et skudd i buken eller bakenden.
Skuddtrening er viktig for å unngå dette, og statistikken viser klart at noen hundre ekstra treningsskudd – og da gjerne i den naturlige stillingen som man vil innta når man er på reell jakt – forbedrer prestasjonen i felten betraktelig. Ingen bør skyte på dyr som løper, og urutinerte skyttere bør unngå å skyte på dyr i bevegelse ettersom skadeskuddstatistikken her er svært dårlig. Avstand til dyret når skuddet går bør være mindre enn 50 meter for at sannsynligheten for skadeskudd skal være godt nok redusert.
Jegere som driver med posteringsjakt, jakter etter dyrenes trekkruter eller kjente innmarksområder. Da har jegerne forberedt seg godt før jakta starter og har på forhånd funnet velbrukte stier der hjorten pleier å bevege seg. Jegeren blir sittende og vente ved disse i tidsrommene på døgnet hvor hjorten er mest i bevegelse, som oftest om morgenen og på kvelden.
Denne jaktformen er mest vanlig på innmark, men det er fortsatt noen som sverger til dette også i utmark. De fleste kombinerer imidlertid denne jaktformen med lokketeknikker og bruk av lokkemidler.
Smygjakt er en jaktform hvor det også lønner seg å være godt kjent i terrenget og ha kunnskap om hjortens dagleier. Her handler det om å smyge seg frem i terrenget til man ser en hjort og komme seg inn på skuddhold før hjorten ser eller lukter deg. Oppmerksomhet rundt vindretning er her helt avgjørende for suksess.
Drivjakt er en jaktform som har røtter helt tilbake til steinalderen. Prinsippet går i enkelthet ut på å drive (jage) viltet mot andre jegere som har satt seg ut i terrenget på forhånd.
En eller flere jegere går gjennom et begrenset området i terrenget for å drive dyr mot postene, og til denne jaktformen kan man også bruke såkalte drivende hunder eller skjellende hunder for å drive viltet mot jegerne. Hjortejakt med hund blir bare mer og mer populært, både i Norge og andre steder, og spesielt ettersom hunden kan dekke mye større områder på kortere tid samt den selvsagte luktesansen som hunden har. En godt trent hund kan være uvurderlig under jakt på hjort.
Utfordringen med drivjakt ligger imidlertid først og fremst i å forutse hvor dyrenes fluktrute vil gå. Mange jegere bruker derfor mye tid i terrenget på forhånd for å finne de beste postene for hjortejakten.
Selv dyr som ikke kjenner terrenget vil av instinkt følge visse mønstre i valget av fluktrute. I mange tilfeller velger dyrene likevel en helt annen rute enn det jegeren hadde sett for seg, spesielt skjer dette hvis dyret er svært stresset. Nettopp dette gjør at det kan være ganske så spennende med hjortejakt, og på ingen måte en garantert sak dersom man først har kommet i nærheten av en hjort.